lørdag 12. september 2009

Vellykket prøvedag i Brumunddal

Fin vestavind inn i bakken gjorde prøvedagen topp, 3 jenter/damer og 2 gutter fikk prøvd seg. Ja dem fikk flydd helt øverst fra gjerdet og helt ned på flata, skal si dem smilte fra øre til øre. Erik, Morten, Joakim og meg som gode lærere, ja vi var og fornøyd med dagen. Det er så artig å se og prate med "sivile" etter at dem har fått sin første tur der dem forlot bakken. Her kom det kraftig nordavind, det blei tid til bakketrening på meg. Erik fikk testa Mantraen, Joakim og morten fikk testa tandemen.

Ingeborg og Casper har en pust i bakken med "Balder" som kamerat. Skal si "Balder" ble kompis med Casper etterhvert som kjekspakkene ble åpnet.
Joakim instruerer Ingeborg i linesjekk. Skal si energien til Joakim er på topp, tru han kunne sprunget jorda rundt og tatt seg en flytur etterpå...Her tar jeg meg en tur fra toppen med tandemen. Den var nokså treig på styringa med så lite vekt innhuka i karabinene. Dagen begynner og dabbe av, gjenget sliten og mere å mere nordavind som presser på. Erik slapper av etter bakketrening, Henning tenker nøye gjennom ka han er med på. Casper prøver hjelmen til Ingeborg og "Balder" slapper av etter flere kjeksposer.
Alt i alt en meget vellykket dag, blir nok en til prøvedag etter jeg kommer hjem fra italia. Satser på neste prøvedag rundt 3-4 okt(helg)





fredag 4. september 2009

Test av Mantra-3(DHV2-3) i siste Cross Country

Her vil jeg minne dere på at Stein-Are sin oversettelse kan være mangelfull, men dere vil få en liten pekepinn...(Cross Country, Juli-August-09. Edition 124)

Ozone Beskrivelse???
Uslåelig tillit og maksimal ytelse i serie-klassen…

BAKGRUNN:
Ozone har en av de største utvalgene av vinger i dagens marked, og har vært i bransjen i elleve år, der øyeblikket er sytten forskjellige modeller av paraglider å velge mellom. De produserer også Paramotorer, vinger og land, snø og vann drager. Mantra M3 er deres høyeste utførte dokumenterte vinge, bare Mantra R09 er over den. Det erstatter Mantra M2, selv en respektert og høyt akkreditert serieklasse vinge.
Ozone er en britisk og fransk selskap basert i Sør-Frankrike hvor desinger David Dagault, selv var en exFrench Champion og Red Bull X-Alps målet maker, støttes av trippel British Champion Russel Ogden og Luc Arment, franskmannen som vol bivouaced 1000km tvers av det indiske og nepalske Himalaya alene. På spørsmål om deres bedrift om Ozone fortalte oss: "Vi har hatt fokus på å produsere vinger med brukbare resultater gjennom en enorm mengde av R&D av våre test-team, som også er vår design team. Vår viktigste testpilot er vår sjefsdesigner og flyr hver dag med andre testpiloter. Vi mener dette fremmer en dypere sammenheng mellom design og designer enn mange selskaper er i stand til. "Ozone vingene er bygget i sin egen fabrikk i Vietnam.

VÅR MENING:

Med et sideforhold på 6,5, ca 0,1 høyere enn noen andre lignende vinger synes vi å kunne finne Mantra M3 slank, sexy og se på. Den har ikke den høye buede vinge utformingen som noen av de siste high Performace vinger har. I stedet virker den med sin konstruksjon trøstende klassisk med standard firkantet celle oppføringer, alle cellene er åpne unntatt de siste åtte. Mitt første inntrykk da jeg trakk den i luften, var at det var en veldig grei og enkel design. Imidlertid var Ozone raske til å påpeke at Mantra M3 er den mest teknisk sertifisert flydde vinge de noensinne har bygget.
Etter en nærmere titt på design begynner vi å forstå hvorfor de sier dette. For det første er Mantra M3 en ekte tre liner, så det er bare tre sett med linjer som leder fra A, B og C-risers. På toppen av at det bare er én bifurkasjon, gjør Mantra M3 med line-arrangement til en av de enkleste jeg har sett. Denne enkelheten har aktivert Ozone, de har bygget en vinge med bemerkelsesverdig lite liner. (medium størrelse bruker bare 279 meter tynn unsheathed line).
Dernest har Mantra M3-seilet en komplisert og godt avstivet intern struktur, og bruker miniribs på baksiden av vinge profilet for å glatte ut den etterfølgende kanten og forbedre ytelsen. Mens Mantra M3 har et høyteknologisk seil og liner satt opp er det fortsatt et par rent estetisk poeng med raserene som, for meg, arbeider mot den. Bremselinen, som er den desidert tynneste bremselinen jeg har sett knytte direkte inn bremse håndtaket, og mangelen på en f.eks talje. Og med en ring betyr at du har en line som gnis mot den, som aldri er en god kombinasjon i mine øyne. For det andre, til den gamle stilen med poppers-feste for bremsene til riserene. Mens det fins en mere pålitelig metode til å feste bremsene sammenlignet med noen av de moderne magnetiske systemer.

GROUND HANDLING:

Til tross for M3,s høye sideforhold er den ikke vanskelig å håndtere på bakken. Stort sideforhold gjør at den kan vri seg rundt mer enn en vinge med lavere sideforhold, men vingen ingen tendens til å overstyre deg. Faktisk, i lett vind i visse situasjoner fant jeg ofte at M3 stopper litt kort av rett over hodet. Avhengig av balanse og start-teknikk vil den kanskje henge litt bakpå et par sekunder til at den skal klare seg selv for fly. Dette gir vingen en rolig og stressfri stemning på bakken, og mens noen kan si det ikke passer dem, finner jeg det som et pluss poeng.

AIRBORNE:

M3 blir en høy ytelse paraglider som den er designet for å være. Bremsene er ganske lange for dette nivået av vinger men skal forhåpentligvis holde vingen fra å spinne. Men den er fortsatt svært presis og lar seg plassere på det nøyaktig i trange heise-bobler. Til tross for dens presisjon, er ikke Mantra M3 den mest fleksible high performace vingen jeg har fløyet. Du kan ”bænke” den helt til bristepunktet, men i motsetning til mange andre Ozone glidere gjennom årene er ikke det en naturlig reaksjon. I stedet for Mantra M3, synes jeg å foretrekke en jevn, flat og effektiv sving, noe som ganske sikkert gir den sin utmerkede synk -og klatre egenskaper. Selv om det er en halv meter mindre areal enn forgjengeren.
Et annet nytt tillegg til M3 er bruken av et nytt bremsesystem. I stedet for liner rett opp i bak-kant av duken, går linene gjennom en ring som samler duken og krymper den på en måte. Dette er et veletablert system med bremsing av vingetippene for å få større effekt uten å spinne. Å bruke ringene på hele bak-kanten er en relativt ny idé, og det gir at man kan foreta slike jevne, flate svinger. I termikk er M3 er overraskende og føyelig for en EN D vinge og stuper ikke rundt overalt nær så mye som jeg ville forvente for en vinge av denne ytelsen.
Faktisk synes det å treffe en termisk kjerne drar vingen seg rett inn i bobla istedenfor å dykke fremover, og da konverterer den energien rett inn i heisen og vingen står mere overhodet enn mange andre vinger ville gjøre. Det synes mindre pitch positive, enn enda litt lavere nivå glider selv om jeg fløy den høyt i vekt rekkevidde. Jeg er vanligvis en fan av pitch positive vinger, men kombinert med smidighet og akseptert følelse på M3 fant jeg det helt elskverdig. Du trenger bare å fly det med høy hendling hvis du vil beholde energien for trange svinger.
Flyving i hakkete alpin-luft: M3 hadde fortsatt mye energi når jeg pisket bremsene opp til pitch, men det trengs mindre regjerende i enn mange andre vinger i denne kategorien. Resultatet er en mellom brukervennlig følelse som gjør den god til tross for sin høye ytelse, M3 tilgjengelig for så vidt en rekke piloter som du kan finne på utkikk etter en vinge på dette nivået.

I ET NØTTESKALL:

Dette er en svært høy performance vingen, det ligner som det skulle være litt av en håndfull å fly. Imidlertid har Ozone-laget gjort en så flott jobb med tuning, håndtering og sikkerhet å gjøre det så lett å fly som du sannsynligvis å finne i denne klassen. Imidlertid har Ozone-laget gjort en så flott jobb med tuning, håndtering og sikkerhet til å gjøre det så lett å fly som du sannsynligvis å finne i denne klassen.
Den tilgivende natur på bakken er en forte at det bærer til værs. Hvordan noen gang, kan det også være en svakhet for enkelte piloters smak. Det er piloter der ute som vil foretrekke en mer positiv pitch vinge som ønsker å bølge og bite i termikken raskere, men at stilen på vingen er unngåelig man kan gi vingen frie hender oftere.
M3 er en fantastisk valg for en pilot som er like alvorlig om deres XC eller komp som på deres sikkerhet. Gitt den meget høy ytelse, EN D (DHV 2-3) sertifisering og den enkle pilotering, I `d forvente å se M3 rangeringen høyt i serielle komposisjoner og XC ligaene i år.

ANMELDEREN:

Bob Drury fløy en M3 medium på 100kg, 3kg nedenfor toppen av vekten rekkevidde. Bob fløy vingen med en sup-air Evo XC-sele

tirsdag 25. august 2009

Høsbjør nybarbert

Flott innsats av Pål, Werner, Morten og meg etter jobb idag. Vi jobbet nesten 4 timer og braut på stein og stubber så nu er starten fri for avlastningshumper, kvister og dritt. Litt mere jobb enn vi trudde, men vi fikk starten ved sia av rampa så slett som den kan bli uten større maskiner. Å alle de førdømte restene etter stubber greide vi også å ta vekk, complinene mine var ikke glad i dem.
Werner tyvstartet litt, ja han hadde fått høgd litt gress med bensinsaga før vi kom. Skal si den funket, tok til og med kvister med nylonstrømpa på. Så da var det bare for oss andre og begynne å rydde.
Her er for eksempel en av de store steinene vi spetta opp, vi brukte dem som fotballer i flekkan, he, he... Pål var nok litt skeptisk når vi handterte steinene, to med spett som braut på og to som styrte etter beste evne.
Werner hadde også ei ny vindpølse som han sponset, han har og sponset den på Ring, han er rik han.Werner, Pål og Morten i full mekking av ny vindpølse. Den gamle var som ei sunnrevet oljebukse som du skulle se ekte fiskar hadde brukt. Den gamle er forresten til salgs om noen har lyst på den.Rune fra Hvittingfoss-klubben var innom og hilste på oss. Her er vi fornøyd etter god dugnadsjobb, Werner sin 4-hjuling med vinsj gjorde jobben med å slite stubber. Så nu er vi ferdige iår med dugnad på Høsbjør, og vi håper på en fin flyhøst.



lørdag 22. august 2009

Ja slå på Ring sier Frode Halse...

Bildet: Stein-Are, Øyvind, Pål og Frode studere og tolker vær og vind ca i 13-tia... Foto:Tove

Ja nu hadde vi studert været i snart 2 mnd, fant ut att Ring var bra... Men her gjelder det egentlig å være tidlig ute etter den erfaringen vi har fått til nu på dette startstedet. Idag kom vinden alt for mye fra vest, og det viste seg når jeg prøvde å starte. Vingen dreide 45-90 grader når den sto over hodet, urolig og ikke startbart for meg. Men Frode og Jon fikk seg en tur opp til Næra, mens Stig og Øyvind landet på øverste landing.
Bildet: Øyvind, Jon, Stein-Are, Pål, Morten og Stig. Foto:Tove... Etter lang venting å bakketrening i sidevind på start dro vi ned å plukket opp Jon å Frode, grattis til dem.

Så da vet vi på vestavind er det best og starte før 12.30. Når vinden kommer fra sør, sør-øst er det knall. Men idag blåste det friskt på ettermiddagen fra vest, sør-vest, noe jeg viste om siden jeg sjekket Readyen i morrest. Så til nu vet vi ka e bra på RING, så plinger det ei bjelle at vi fortsatt savner en vest-start. Der vi eg tru Bjørgeberget i Brumunddal er knall.

mandag 17. august 2009

Ompakking av reserve

Erik hjalp meg ikveld(mandag) og pakke om 2 stk pg-reserve, min pesonlige er ei stund sia sist jeg hadde den ute til innspeksjon. Man bør jo gjøre det minst 1 gang i året, men denne gangen gikk det 2 år før jeg fikk fingeren ut. Tok den ut av sela her forleden for å lufte den, men den var tør og fin og ikke noe galt med den.
Trudde egentlig eg hadde glemt hvordan vi gjorde det, men husken min kom fort på plass når Erik heiv seg til. Alle i klubben skulle egentlig ha vært med på ompakking en gang i året. Det er viktig å få med seg kunnskap hvordan ting funker, OG IKKE MINST HVORDAN OG HVORFOR MAN MÅ KASTE.

På et pg-kurs lærer man grunnprinsippet hvordan man kaster i teorien, men ser et behov for å kaste den f.eks i en gymsal, hall, e.l.
I Tromsøklubben var jeg med på mange pakkekurs både med Jan Nielsen og Ronny Helgesen som instuktører, blei liksom litt profft når de gutta er med. Og med mange piloter som pakket for første gang, å mange gamle piloter som pakket sine egne reserver om igjen. Erik var proff-pakker kan jeg si, han pakker om alle sine hg-reserver hvert år og det er ikke få. Det var et koselig, intimt sy -og pakkeloft han har på toppen av garagen, og det var utrulig kor mye rart det var inne på det loftet. Endelig ferdig med pakking og innstilling av div. seletøy. Så nu gikk det i pakkepils, takk til Erik for hjelpa. Kansje vi prøver å kjøre et pakkekurs i klubben denne høsten hvis dere piloter er lysten på det???

fredag 7. august 2009

SLÅ PÅ RING, sier Tom Salamonsen

ENKELT SKAL DET IKKE VÆRE, (heldigvis) Å TAKK GUD FOR DET... Gud hjelpe meg det har vært en trasig JULI, kommer til og koble den av kalenderen neste år. Var egentlig godt å være NAV-arbeidsøker i år(jan-31,juni), men måtte beg å jobbe etter det. Håper vi får noen XC-dager i aug. Bildet: Rune fra Gjersvik...(Ring-starten). Drømmen er å starte her nede i Ringsaker(Ring) å fly nordover, å jeg er sikker på at denne starten er et 200km potsensiale. Problemet foreløbig er disse fine fugletitterne, lurer på hvordan de ble skapt. Bildet: Tom Salamonsen på Trysilfjellet... Det er en av de beste "søringan" eg har hatt kontakt med siden eg begynte å perse(flyttet sør) gutta(Tom og Arne-Kristian) Tom er en ekte gutt med skikkelig guts i rompa, han er nyfiken og stø på skruhanda. Han har jeg lært mye av på meterologi-fronten i år(Egil Fonn har også lært meg mye). Det som er å utsette på Tom er dialekten, man må være en ekte Nordlenning for å forstå 2 språk, nordlening å sørlending...

lørdag 1. august 2009

Den glemte perle

Etter ryddinga på Ring fre kveld hadde vi lyst å prøve flystedet ut. På landinga møttes vi et gjeng, Erik, Jon, Arne-Kristian, Øyvind Brattberg og meg. Vi fant ut at det ble for mye øst, så vi kurset mot Lindvikskampen men litt sør-vest på Fåvang gjorde at vi tok Øygarden.
Det sto inn så vi rigget i hurtigtempo, Jon å Øyvind ut ca kl.14.00. Dem ble klorende langs kanten mot Fåvang kirke, eg røkka opp vingen ca 14.30. Traff i ei boble med en gang, men du verden det var crayzye ting inni den bobla. Vridde vingen flere ganger, så ut som et forskrudd bor i flekkan. Mistet etter hvert bobla ppå ca. 1200moh, så Jon kom opp i ei ny litt lengre nord, pilte til han. Vi sleit oss til ca. 1600moh, men mere var det ikke, det var så sabla vanskelig idag.
Bildet: Ringebu i det fjerne. Begynte å skli mot Branstadkampen, viste det bruke å være ei boble av og til før eg kom dit, men den gang ei. Skrudde noe tull på lesida av Branstadkampen, sklei videre. Fant ikke mere nu, landet på en gård oppe hvor sentrumsbobla(Ringebu) bruker å løsne. Pakket og pratet med Øyvind, han hadde landa ved bilen å var straks på tur. Begynte å gå mot sentrum etter å ha slått av en prat med gårdsfrua. Var varmt å gå nedover, begynte å bli litt yr i kroppen. Kom til gågata i sentrum å var skikkelig spent i hele kroppen, og var meget yr nu. Traff ei dame i sentrum som eg fikk god kontakt med, ho viste puppan til meg, fy fan eg ble dobbelt yr. Men takket nei måtte jo hjem til Tove å tømme fjøsen... Å den statoil-dama som A-K å Tom skryt av, kommer ikke i nærheten av denne tøtta:-)