søndag 27. september 2009

Til Norma med T&R (Italia)

Endelig kom turen vi hadde ventet på, Tove og meg dro nedover fredag 18 sept. Vi hadde håp om å få flydd litt ekstra tandem før gjenget kom. Foto: Tove. Her poserer gjenget første dag, et riktig trivelig gjeng. Lørdagen ble det mye paraventing, tilslutt gikk meg og Tove tilbake til hotellet med tandemen. Det ble sent på ettermiddagen, ser fra hotellet at 3-pg,er starter. Jon blir alarmert og vi spring til start på singel pg,ene på ryggen. De tre som startet kommer inn og topplander, Jon å meg ville ha siste rest av dagen. Vi kom aldri høyere enn starten(420moh), så vi knotet til vi måtte lande nede. En hyggelig normann som bodde i Roma kjørte oss opp. Søndagen var det mye skyer, byger og bakvind. Vi dro ned til Semioneta, ca 10 min fra Norma. Der var det et svært markede, her fikk vi shoppet billige klær og sko. Etterpå dro vi opp til Rione Castelle for og ta oss en lunsj. Her hygger gjenget seg med Italiensk lunsj. Rione Castelle ligger på en svær sukkertopp, som så mange andre landsbyer i Italia. Plutselig etter lunsjen mente vi at det ble flyanes, og vi fikk oss et lite vindu på marginalt hang. Her er gjenget på tur til start.

Mandag var det meldt øst å dritvær, vi dro til Boville ca 63 km fra Norma. Her ble det en superask lunsj med hypergod service. Boville er også en landsby på en sukkertopp, etter lunsjen gikk vi og tittet på starten, var mye bakvind, men det viste vi. Så da gikk turen tilbake til Norma med skikkelig god motorvei, venstrefila ble flittig brukt.
Tirsdag meldte det ren øst, sol, lite vind med byger på ettermiddagen. Vi hadde håpet og få fly på Cassino, ca 123km fra Norma. Etter å ha vært på starten noen timer, bestemte vi oss for og dra hjem igjen. Et gjeng ville opp til Monte Cassino, og det angret vi ikke på. Et enormt monster av en bygning som jeg ikke har sett maken til, her følte man seg liten. Inngangen til Monte Cassino, hele bygningen er en labyrint. Var også fantastiske kunsverk inne i hovedkirka, ja det må bare oppleves. Starten i Cassino. Her ble det sterk sidevind(øst), mye mere enn det var meldt. Normastarten. Fra ondag fikk vi flydd hver dag til vi dro hjem, norske piloter på bildet. Jon i Factoren til Tonny, tru han likte den. Han fløy godt over to timer i den. Her er alle siste dag 90% av gruppa topplandet på fre kveld, var mange blide fjes og se. Jeg hadde gledet meg sånn til Club Norma, men da ryktene spredte seg fort at jeg var dukket opp. Så det var dessverre stengt hele uka mens the group of Norway var der.

Norma er et fantastisk flysted, ifjor flydde dem 21 dager i september. Været er super-stabilt i september sa gutta på flyskolen der nede, men tror vi var litt uheldig noen dager. Meg personlig fikk flydd 5 dager på turen.

lørdag 12. september 2009

Vellykket prøvedag i Brumunddal

Fin vestavind inn i bakken gjorde prøvedagen topp, 3 jenter/damer og 2 gutter fikk prøvd seg. Ja dem fikk flydd helt øverst fra gjerdet og helt ned på flata, skal si dem smilte fra øre til øre. Erik, Morten, Joakim og meg som gode lærere, ja vi var og fornøyd med dagen. Det er så artig å se og prate med "sivile" etter at dem har fått sin første tur der dem forlot bakken. Her kom det kraftig nordavind, det blei tid til bakketrening på meg. Erik fikk testa Mantraen, Joakim og morten fikk testa tandemen.

Ingeborg og Casper har en pust i bakken med "Balder" som kamerat. Skal si "Balder" ble kompis med Casper etterhvert som kjekspakkene ble åpnet.
Joakim instruerer Ingeborg i linesjekk. Skal si energien til Joakim er på topp, tru han kunne sprunget jorda rundt og tatt seg en flytur etterpå...Her tar jeg meg en tur fra toppen med tandemen. Den var nokså treig på styringa med så lite vekt innhuka i karabinene. Dagen begynner og dabbe av, gjenget sliten og mere å mere nordavind som presser på. Erik slapper av etter bakketrening, Henning tenker nøye gjennom ka han er med på. Casper prøver hjelmen til Ingeborg og "Balder" slapper av etter flere kjeksposer.
Alt i alt en meget vellykket dag, blir nok en til prøvedag etter jeg kommer hjem fra italia. Satser på neste prøvedag rundt 3-4 okt(helg)





fredag 4. september 2009

Test av Mantra-3(DHV2-3) i siste Cross Country

Her vil jeg minne dere på at Stein-Are sin oversettelse kan være mangelfull, men dere vil få en liten pekepinn...(Cross Country, Juli-August-09. Edition 124)

Ozone Beskrivelse???
Uslåelig tillit og maksimal ytelse i serie-klassen…

BAKGRUNN:
Ozone har en av de største utvalgene av vinger i dagens marked, og har vært i bransjen i elleve år, der øyeblikket er sytten forskjellige modeller av paraglider å velge mellom. De produserer også Paramotorer, vinger og land, snø og vann drager. Mantra M3 er deres høyeste utførte dokumenterte vinge, bare Mantra R09 er over den. Det erstatter Mantra M2, selv en respektert og høyt akkreditert serieklasse vinge.
Ozone er en britisk og fransk selskap basert i Sør-Frankrike hvor desinger David Dagault, selv var en exFrench Champion og Red Bull X-Alps målet maker, støttes av trippel British Champion Russel Ogden og Luc Arment, franskmannen som vol bivouaced 1000km tvers av det indiske og nepalske Himalaya alene. På spørsmål om deres bedrift om Ozone fortalte oss: "Vi har hatt fokus på å produsere vinger med brukbare resultater gjennom en enorm mengde av R&D av våre test-team, som også er vår design team. Vår viktigste testpilot er vår sjefsdesigner og flyr hver dag med andre testpiloter. Vi mener dette fremmer en dypere sammenheng mellom design og designer enn mange selskaper er i stand til. "Ozone vingene er bygget i sin egen fabrikk i Vietnam.

VÅR MENING:

Med et sideforhold på 6,5, ca 0,1 høyere enn noen andre lignende vinger synes vi å kunne finne Mantra M3 slank, sexy og se på. Den har ikke den høye buede vinge utformingen som noen av de siste high Performace vinger har. I stedet virker den med sin konstruksjon trøstende klassisk med standard firkantet celle oppføringer, alle cellene er åpne unntatt de siste åtte. Mitt første inntrykk da jeg trakk den i luften, var at det var en veldig grei og enkel design. Imidlertid var Ozone raske til å påpeke at Mantra M3 er den mest teknisk sertifisert flydde vinge de noensinne har bygget.
Etter en nærmere titt på design begynner vi å forstå hvorfor de sier dette. For det første er Mantra M3 en ekte tre liner, så det er bare tre sett med linjer som leder fra A, B og C-risers. På toppen av at det bare er én bifurkasjon, gjør Mantra M3 med line-arrangement til en av de enkleste jeg har sett. Denne enkelheten har aktivert Ozone, de har bygget en vinge med bemerkelsesverdig lite liner. (medium størrelse bruker bare 279 meter tynn unsheathed line).
Dernest har Mantra M3-seilet en komplisert og godt avstivet intern struktur, og bruker miniribs på baksiden av vinge profilet for å glatte ut den etterfølgende kanten og forbedre ytelsen. Mens Mantra M3 har et høyteknologisk seil og liner satt opp er det fortsatt et par rent estetisk poeng med raserene som, for meg, arbeider mot den. Bremselinen, som er den desidert tynneste bremselinen jeg har sett knytte direkte inn bremse håndtaket, og mangelen på en f.eks talje. Og med en ring betyr at du har en line som gnis mot den, som aldri er en god kombinasjon i mine øyne. For det andre, til den gamle stilen med poppers-feste for bremsene til riserene. Mens det fins en mere pålitelig metode til å feste bremsene sammenlignet med noen av de moderne magnetiske systemer.

GROUND HANDLING:

Til tross for M3,s høye sideforhold er den ikke vanskelig å håndtere på bakken. Stort sideforhold gjør at den kan vri seg rundt mer enn en vinge med lavere sideforhold, men vingen ingen tendens til å overstyre deg. Faktisk, i lett vind i visse situasjoner fant jeg ofte at M3 stopper litt kort av rett over hodet. Avhengig av balanse og start-teknikk vil den kanskje henge litt bakpå et par sekunder til at den skal klare seg selv for fly. Dette gir vingen en rolig og stressfri stemning på bakken, og mens noen kan si det ikke passer dem, finner jeg det som et pluss poeng.

AIRBORNE:

M3 blir en høy ytelse paraglider som den er designet for å være. Bremsene er ganske lange for dette nivået av vinger men skal forhåpentligvis holde vingen fra å spinne. Men den er fortsatt svært presis og lar seg plassere på det nøyaktig i trange heise-bobler. Til tross for dens presisjon, er ikke Mantra M3 den mest fleksible high performace vingen jeg har fløyet. Du kan ”bænke” den helt til bristepunktet, men i motsetning til mange andre Ozone glidere gjennom årene er ikke det en naturlig reaksjon. I stedet for Mantra M3, synes jeg å foretrekke en jevn, flat og effektiv sving, noe som ganske sikkert gir den sin utmerkede synk -og klatre egenskaper. Selv om det er en halv meter mindre areal enn forgjengeren.
Et annet nytt tillegg til M3 er bruken av et nytt bremsesystem. I stedet for liner rett opp i bak-kant av duken, går linene gjennom en ring som samler duken og krymper den på en måte. Dette er et veletablert system med bremsing av vingetippene for å få større effekt uten å spinne. Å bruke ringene på hele bak-kanten er en relativt ny idé, og det gir at man kan foreta slike jevne, flate svinger. I termikk er M3 er overraskende og føyelig for en EN D vinge og stuper ikke rundt overalt nær så mye som jeg ville forvente for en vinge av denne ytelsen.
Faktisk synes det å treffe en termisk kjerne drar vingen seg rett inn i bobla istedenfor å dykke fremover, og da konverterer den energien rett inn i heisen og vingen står mere overhodet enn mange andre vinger ville gjøre. Det synes mindre pitch positive, enn enda litt lavere nivå glider selv om jeg fløy den høyt i vekt rekkevidde. Jeg er vanligvis en fan av pitch positive vinger, men kombinert med smidighet og akseptert følelse på M3 fant jeg det helt elskverdig. Du trenger bare å fly det med høy hendling hvis du vil beholde energien for trange svinger.
Flyving i hakkete alpin-luft: M3 hadde fortsatt mye energi når jeg pisket bremsene opp til pitch, men det trengs mindre regjerende i enn mange andre vinger i denne kategorien. Resultatet er en mellom brukervennlig følelse som gjør den god til tross for sin høye ytelse, M3 tilgjengelig for så vidt en rekke piloter som du kan finne på utkikk etter en vinge på dette nivået.

I ET NØTTESKALL:

Dette er en svært høy performance vingen, det ligner som det skulle være litt av en håndfull å fly. Imidlertid har Ozone-laget gjort en så flott jobb med tuning, håndtering og sikkerhet å gjøre det så lett å fly som du sannsynligvis å finne i denne klassen. Imidlertid har Ozone-laget gjort en så flott jobb med tuning, håndtering og sikkerhet til å gjøre det så lett å fly som du sannsynligvis å finne i denne klassen.
Den tilgivende natur på bakken er en forte at det bærer til værs. Hvordan noen gang, kan det også være en svakhet for enkelte piloters smak. Det er piloter der ute som vil foretrekke en mer positiv pitch vinge som ønsker å bølge og bite i termikken raskere, men at stilen på vingen er unngåelig man kan gi vingen frie hender oftere.
M3 er en fantastisk valg for en pilot som er like alvorlig om deres XC eller komp som på deres sikkerhet. Gitt den meget høy ytelse, EN D (DHV 2-3) sertifisering og den enkle pilotering, I `d forvente å se M3 rangeringen høyt i serielle komposisjoner og XC ligaene i år.

ANMELDEREN:

Bob Drury fløy en M3 medium på 100kg, 3kg nedenfor toppen av vekten rekkevidde. Bob fløy vingen med en sup-air Evo XC-sele