St.Vincent-Les-Forts (dag 3)

Endelig fikk vi flyvær, de Franske Alper er noe helt særegent å fly i. Kem hadde troa på att vi kom oss opp i storfjellan(Les Crouses, 2200 moh) bak starten.

Alle bilder: Tove, Jon og S-A

Vi tok turen litt nordover til St.Vincent med god tro om att vi skulle få flydd å koset oss. Snøen hadde lavet ned 2 dager på rad, så vi tråkket faktisk litt på starten så alt skulle være perfekt. Det var ingen lokale piloter å se, det var sikkert for kaldt for dem, men vi kalde piloter fra nord er jo vant med snø og minusgrader.

Tove fikk æren av og starte først idag, avtalen var og hente ho nede på landinga om ho datt gjennom, starten ligger på 1250 moh.

 Det var kansje litt tidlig da Tove startet, småputring fikk ho og landet nede ved den lokale pizzasjappa.

Jon og Kristian startet ca. 25 min etter Tove og fant noe smårusk, men dem var i perioder under starten og hadde vel ikke helt trua dem heller. Men dem klorte seg fast og fløy lokalt ca. 1 time før eg kom meg ut etter eg hadde hanta Tove på landinga.

Startet og fikk noe smårusk med en gang. Vi søkte litt om hverandre etter go-bobla, Kristian fant den rett nord for borgen.

Her ligger vi i benk på go-bobla, lite visste vi for en fantastisk tur det skulle bli. Var nok litt Stein-Are utolvmodig i første bobla og forlot den ca. 100 meter før lavt. Kurset mot storfjellet(Les Crouses 2200 moh) og kom inn veldig lavt. Jon og Kristian tok noen runder til og kom inn i bedre høyde til og ta bobla opp til toppen. Eg ble sittende fast nedi skogen, sleit "ut av helvete" nå, ja svett i pappen ble eg og. Leita og leita etter gobobla lenge, så Jon og Kristian toppet ut på Les Crouses og la på tur.

Til slutt fant eg ei boble som tok meg godt oppover fjellet, men nu var eg helt alene med mange seilfly i flekkan rundt meg. Stakk når eg nådde ca. 2100 moh og satset på løft langs hele fjellkjeden, samtidig som eg håpet Jon og Kristian ville skru på alt dem fant. Radioen min var tom førr strøm, Jon har glemt sin radio hjemme, så da var det bare Tove og Kristian som hadde radio.

Jon knipset kristian høyt over fjellkjeden, tru dem nådde 2700 moh. Eg derimot skrudde nesten ikke i det hele tatt etter dem, så dem ikke før etter ca. 12 km, da lå dem langt fremme. Bremset ned i løfteområdene så godt jeg kunne og prøvde meg på mest mulige shortcut.

Her er jeg kommet meg opp til storfjellene som ligger på ca. 2500 moh. Legg merke til seilflyet opp til venstre. Det var mange seilfly og koset seg i Alpene, ja vi koset oss også selv om eg følte meg litt alene i flekkan med strømtom radio, ingen penger med og nesten helt tom for strøm på tlf.

Her ser dere Col de la Pierre, 2600 moh, på dette fjellet så eg Jon og Kristian første gangen. Men når eg kom frem hit var dem forduftet. Begynte å ta snarveier uten løft når eg så dem lengre fremme på neste fjellkjede (Ravin du Gradas) som ragger ca 1900 moh.

Ja det endte nesten i bøst ved Le Vernet nede ved hovedveien, NÅ Stein-Are må du sjerpe deg. Skru for faen på bobler og slutt og tenk på dem der fremme. Kom lavt inn langs fjellkjeden(Ravin du Gradas), fulgte den farlig lavt bortover på sørsiden og håpet på ei boble der. Jaggu pinade traff eg noe rart som peip i varioen, litt humpat nu, kravat og dritt. Men eg var "pokka" nøyd til og bite meg fast i denne, og det funket, fikk 2200 moh og var glad igjen. Så ikke de andre mere og glei mot Le Brusquet. Det begynte å bli vell mye skygge pga. cirius, men tok det rasket eg fikk.

Cheval Blank i bakgrunnen.

Plutselig ser eg Jon og Kristian under meg, du verden kor glad eg ble. Da lå eg å ventet i bobla til vi var samlet alle tre, tru dem ble like forbauset som eg. Nå var vi superhappy alle tre, men dagen var iferd med og ebbe ut, vi la på gli mot Le Brusquet som ligger 750 moh.

 Kristian over Le Brusquet, var såvidt noen pip over dalen.

Jon fikk seg en "Mexico-gutt" til pakkinga. Han var superhappy over og se oss lande og henta hele familien som vi hilste på. Dem geleidet oss til enden av landsbyen, tok bare 15 minutter så var Tove på plass.

Videre kjørte vi til Digne-Les-Bains og tok oss en real biff. Arne Kristoffersen ringte og sa han var nesten i St.Andrè, da satte vi kursen til hotellet og tok oss noen loggepils før vi krøp til køys meget fornøyd etter dagen flyving.